Lesetekst 1: 2 Mos 14,13–22 (2 Mos 14,15–22)
Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer.14 Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.
15 Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre!16 Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen.17 Men jeg vil forherde egypternes hjerte så de setter etter dere. Og jeg vil vise min herlighet på farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk.18 Egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min herlighet på farao, på hans vogner og hestfolk.19 Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem.20 Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leiren kom ikke innpå den andre hele natten.21 Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at.22 Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side.
Lesetekst 2: Tit 3,4–7
Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart,5 frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd,6 som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser,7 for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.
Evangelietekst: Matt 3,11–12
Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.12 Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.
11 Ἐγὼ μὲν βαπτίζωN ὑμᾶς ἐν ὕδατι εἰς μετάνοιαν· ὁ δὲ ὀπίσω μου ἐρχόμενος ἰσχυρότερός μου ἐστίν, οὗ οὐκ εἰμὶ ἱκανὸς τὰ ὑποδήματα βαστάσαι· αὐτὸς ὑμᾶς βαπτίσει ἐν πνεύματι ἁγίῳ.N 12 Οὗ τὸ πτύον ἐν τῇ χειρὶ αὐτοῦ, καὶ διακαθαριεῖ τὴν ἅλωνα αὐτοῦ, καὶ συνάξει τὸν σῖτον αὐτοῦ εἰς τὴν ἀποθήκην, τὸ δὲ ἄχυρον κατακαύσει πυρὶ ἀσβέστῳ.
NVariant with NA/UBS: βαπτίζω ὑμᾶς ♦ ὑμᾶς βαπτίζω NVariant with NA/UBS: ἁγίῳ ♦ ἁγίῳ καὶ πυρί
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Døperen Johannes (3,1–12)
Det Matteus hittil har fortalt, hører til ”særstoffet” i hans evangelium, det som han er alene om å fortelle. Innholdet i de to første kapitlene kan han ha fått fra kilder og fortellere i sine jødiske omgivelser. Nå går han over til å øse av den parádosis (den muntlig overførte kunnskap) som var menighetenes felles eiendom. En del av denne faste, muntlige tradisjon hadde allerede blitt nedskrevet. Matteus har med sannsynligvis kjent til Markusevangeliet. Det Markus forteller om Døperen, finnes nok også hos Matteus, delvis gjengitt med samme ord. Men han har mer å fortelle, og dette finner vi hovedsakelig igjen hos Lukas. Man har – som vi allerede har nevnt – antatt at han og Lukas har hatt tilgang til en eller flere nedtegnelser. Disse har hovedsakelig inneholdt Jesusord, ord som stort sett har vært likelydende. Det er, som vi også har nevnt i innledningen, grunn til å mene at apostelen Matteus har skrevet en slik samling, og at den inngår i Matteusevangeliet og har gitt det dets navn. Hvem som til slutt har skrevet evangeliet, slik vi har det i dag, har utenom disse kildene kunnet bruke hele sin personlige kunnskap. Denne har han fått under mange år som lærer i menigheten og som medvirkende i gudstjenesten, der denne parádosis stadig på nytt blir gjentatt og innprentet.
At evangelisten utnytter det han har hørt – eller selv forelest over – i gudstjenesten, merker vi allerede i hans måte å begynne på: ”På den tiden…” (eller ordrett ”i de dager”). Slik begynner også i dag mange tekstlesninger i høymessen. Naturligvis mener ikke Matteus at Døperen fremtrådte på den tiden da Josef kom til Nasaret. Han bare gjengir de ord slik han så ofte har hørt dem blitt fortalt.
Døperen vakte en ufattelig oppstandelse med sin tale. Til og med Josefus – den store jødiske historieskriveren, som var en yngre samtidig av apostlene – forteller om dette. Johannes sto frem i Judeas ørken (ordrett: ”Judeas ødemark”). Det er en klippeørken øst for Jerusalem som stuper ned mot Jordan-dalen og senere går over i den like øde sletten, der Jeriko ligger som en oase. Johannes levde som en eremitt. Han spiste det han fant i ødemarken og bar samme drakt som profeten Elia en gang hadde båret. Hans budskap var det mest oppsiktsvekkende man kunne tenke seg: Nå kommer Messias. Gjør dere klare til å møte ham. Himmelriket er nær!
Med himmelriket menes det samme som Guds rike. Som god jøde unngår Matteus å nevne Guds navn. Han bruker heller en omskrivning. Guds rike var det kommende herrevelde som Gud skulle opprette når han gjennom sin Messias gjorde alt nytt. Som en forberedelse prekte nå Johannes om omvendelse. Det hebraiske ordet for omvendelse har samme grunnbetydning som det svenske: å vende helt om. På gresk sa man metánoia, som ordrett betyr ”endring av sinnet” eller ”en ny måte å tenke på”. På norsk kan vi også bruke ordet forbedring. Men vi må da huske på at det da ikke i første omgang betyr å ”bli bedre” i den forstand at man begynner å leve mer moralsk. Man skal først og fremst endre hele sin livsinnstilling og vende sitt hjerte helt til Gud.
Johannes døpte. Dåp og rituelle renselser var velkjent blant jødene. Men det var noe spesielt med Johannesdåpen. Det var en forberedelse til å møte Messias. Man bekjente sine synder og sluttet seg til de som nå ventet på Guds store inngripen. For Matteus og alle kristne var det selvsagt at Guds stor inngripen senere kom gjennom Jesus Kristus, og at Johannes hadde blitt sendt av Gud for å forberede veien for Jesus.
Det ble en stor tilstrømning av mennesker til Johannes. Fra Jerusalem er det en drøy dagsreise ned til Jordan. Blant de som trengte seg på rundt Døperen, var også ”mange av fariseerne og saddukeerne”. Fariseerne var de strenge og fromme i landet, de som tok det spesielt nøye med loven. De tilhørte en bevegelse som hadde sine røtter i den store folkevekkelsen, som hadde fornyet Israel 200 år tilbake. Under martyrtiden, da jødedommen var truet med utryddelse, samlet makkabeerne folket til motstand. Saddukeerne utgjorde motpolen. Det var de verdslig tilpassede kulturjødene, velstående og lunkne i troen. De var belønnet med de høyeste embetene ved templet og i Det høye råd.
De fikk en brysk mottakelse av Døperen. Hans botspreken var radikal. Som profetene underkjente han alle eiendomsfolkets krav, om de ikke svarte til lydighet mot Gud og trofasthet mot Herren. Hans forkynnelse om Messias stemte ikke med de populære forhåpningene om et lykkerike for alle jøder – med seier og dom over Israels fiender. I stedet skulle det bli en dom over alle, også over Israel. Derfor gjaldt det å omvende seg. Når Messias kom, skulle han være som bonden som går ut på sin treskeplass en sommerdag når hele skuronna er tråkket ned av okser og ligger der som rester og biter av halm. Når havvinden begynner å blåse, kaster bonden sitt såkorn mot himmelen. Vinden tar agn og boss, men kornet faller i en haug som kastes på nytt og blir renere. Til slutt er den ferdig til å legges i kornbingen. Men agnene brenner man opp. Og her forvandles idyllen blant bakkene i Juda til en domsscene: det gylne såkornet kastes i en glitrende sky mot en blå sommerhimmel, opplyst av flammene fra den ilden som aldri slokner.